Antiloper i Serengeti - Safari-guide for Tanzania

Mange av Serengeti-antilopene vil være kjent for besøkende fra bøker, TV eller filmer.

Men det finnes et stort antall antiloper som kanskje ikke er like berømte eller kjente, selv om de er like viktige for økologien i landskapet.

Vi tar en titt på antilopene i Serengeti som en del av en safariguide til Tanzania, og lister opp alle de fantastiske dyrene du ikke bør gå glipp av når du besøker denne vakre delen av Afrika.

Typer antiloper i Serengeti

Serengeti nasjonalpark er mer enn 14 750 kvadratkilometer stor og hjemmet til 300 pattedyrarter. Parken er faktisk mest kjent for sine store flokker av savannedyr.

Blant disse er de forskjellige antilopeartene som lever i ulike deler av Serengeti.

Fra store gnuer og eland til små dik-dik- og klipspringerantilopene har dette området av Afrika et bredt spekter av fantastiske antiloper, i alt seksten typer.

Noen er utrolig pene, mens andre er rett og slett tøffe. Dette utrolige mangfoldet av antiloper lever i samme området, selv om det er et ganske stort område.

Så la oss ta en titt på disse utrolige Serengeti-antilopene.

Gnu

Gnuen er kanskje den mest kjente av antilopene i Serengeti. Den er en av de største antilopene, og også kjent som kuantilope, blå gnu eller stripegnu.

De er mest kjent for å delta i enormt antall under den store gnuvandringen. Dette er når millioner av store dyr beveger seg i en stor sirkelformet bane etter mat- og vannkilder.

Gnuene utgjør en stor del av denne vandringen, men er ikke de eneste deltakerne.

Disse store antilopene er planteetere, noe som betyr at de beiter på vegetasjon som gress og blader.

De har et langt rektangulært hode og en manke som strekker seg nedover ryggen.

Både hann- og hunngnuer har lange, buede horn, men hannene er ofte større og har en litt mørkere pels.

Underartene varierer i farge fra skifergrå til mørkebrun.

Eland

Elandantilopen er en svært stor antilope som kan veie opp til 300 kilo og ha en skulderhøyde på rundt 1,5 meter. Hannene er vanligvis større enn hunnene.

Et av de mest karakteristiske trekkene ved elandantilopen er de spiralformede hornene.

De har også en fremtredende svart stripe som går midt på ryggen, og en hudflik under nakken. Disse hjelper til med termoreguleringen i tørre klimaer.

Eland er kjent for «track on track»-måten de går på.

Det betyr at uansett hvor en framfot lander, vil bakfoten lande på samme sted for å minimere støyen de lager når de går i bushen.

De kan hoppe over tre meter i høyden og kan overleve i ørken, fjell eller busklandskap. Eland finnes i de nordlige skogsområdene i Serengeti i den tørre årstiden.

I regntiden er de oftere å finne på de sørlige eller østlige slettene i parken.

Liten kudu

Denne Serengeti-antilopen er en slående skapning som er ganske lett å identifisere. Selv om det kan være vanskelig å få øye på dem, siden de er svært sky og tilbringer mesteparten av tiden sin i tett vegetasjon.

Hannene har spiralformede horn og er vanligvis større enn hunnene.

De har tynne hvite striper på tvers av kroppen og nedover ryggen, med to tykkere hvite striper på halsen og nakken. Hannene har en mørkebrun pels, mens hunnene er mer rødbrune.

Liten kudu tilbringer mesteparten av tiden sin i skogene i den sørvestlige delen av Serengeti.

De er ganske vanskelige å se, og det er mer sannsynlig at du får øye på et hvitt glimt under halen når de beveger seg bort fra deg.

For å skille dem fra den større kuduen, har dvergkuduens ben og horn et oransje skjær.

Bohor-rørbukk

Bohor-rørbukk er vanlig å se i nærheten av vannkilder i Serengeti, og de gjemmer seg hovedsakelig i det høye gresset. Det er en mellomstor antilope med lange lemmer.

Bukkene har kraftigere hals og bygning enn hunnene. De har også små, fremovervendte horn, mens hunnene ikke har noen.

Pelsen er gul til gråbrun med hvit underside, og de har en mørk stripe på forsiden av hvert frambein.

Hannene kan bli mellom 100 og 130 kg, mens hunnene er mindre, mellom 77 og 100 kg.

Bohor-rørbukken lever i små grupper eller par, og de er hovedsakelig nattaktive og foretrekker å beite om natten.

Hunnene føder én kalv etter en drektighetstid på over sju måneder.

Ungene gjemmer seg de første to til tre månedene av livet og kommer bare frem for å die i 10–30 minutter om gangen.

Østafrikansk oryx

Østafrikansk oryx, også kjent som beisa, er en truet art i Serengeti, og bestanden er i tilbakegang.

Disse dyrene har blitt jaktet ulovlig av dem som tror at blodet og kjøttet deres kan kurere sykdommer eller gi ekstraordinær styrke.

Underarten frynseøret oryx er den typen som finnes i Serengeti.

Det er en svært karakteristisk type Serengeti-antilope, som er gulbrun med svarte bånd og hvite striper i ansiktet. Det er en svart linje på kroppen der den brune fargen går over i en hvit underside.

Hanner og hunner ser ofte like ut, og begge har lange, rette horn som har et ringformet utseende.

De er et revirhevdende dyr og bruker hastigheten sin som en forsvarsmekanisme mot rovdyr.

Grantgaselle

Dette er en vakker antilope, som ofte forveksles med den mer kjente thomsongasellen.

Grantgasellen er imidlertid større og har ikke den svarte stripen på siden. De har også en hvit flekk på halen som strekker seg oppover ryggen.

Disse Serengeti-antilopene lever i store flokker og deltar i den store vandringen hvert år. De kan gå lange perioder uten vann.

Dette er mulig fordi de har evnen til å heve kroppstemperaturen slik at de svetter mindre når de er varme, og dermed sparer de på vannet.

Grantgaselle-hanner veier mellom 55 og 80 kg, mens hunnene veier mellom 35 og 45 kg.

Både hannen og hunnen har lyreformede horn som har et ringformet utseende. De kan måle mellom 45-75 cm i lengde.

Hunnen føder én kalv etter en drektighetstid på 7 måneder. Kalven holdes gjemt i langt gress, og moren går ut for å beite, og kommer tilbake flere ganger om dagen for å amme ungen.

Thomsongaselle

En av de mest kjente antilopene i Serengeti er thomsonsgaselle.

Den er mindre enn sin motpart, grantgasellen, og har en karakteristisk sidestripe på buken som skiller dem fra hverandre.

Det finnes to underarter av thomsonggaseller, den østlige og Serengeti-thomsongasellen.

Den varianten som finnes i Serengeti, har et hvitere ansikt enn den østlige gasellen og en svart stripe som går fra det indre øyet til munnen.

Det anslås at det finnes rundt 500 000 gaseller i Serengeti, en blanding av thomsongaselle og grantgaselle.

Dette gjør dem til den nest mest tallrike antilopen i parken etter gnuen.

Thomsongaselle-hunnene har kortere horn enn hannene.

De føder én kalv etter en drektighetstid på seks måneder. Unge thomsongaseller blir ofte offer for rovdyr i kalvingstiden.

Vannbukk

Som navnet antyder, holder vannbukken seg gjerne i nærheten av en vannkilde og trenger god tilgang på gress for å spise.

Derfor lever den i helt bestemte områder av Serengeti, for eksempel i skogsområdene i den sentrale delen av parken.

Disse antilopene i Serengeti er ganske enkle å identifisere, siden de har langt, raggete hår på halsen og en hvit ring på bakdelen.

Pelsen har et vannavstøtende lag takket være et belegg av olje, og hannantilopenes lange, sveipende horn har en svak ring. Hornlengden kan være opptil 100 cm.

Vannbukken er ikke et vanlig bytte for store rovdyr, noe som kan skyldes den tykke pelsen. Kanskje er det derfor de vanligvis bare blir angrepet av svært sultne løver.

Hannene er vanligvis omtrent 25 % større enn hunnene.

Hekkesesongen kan være spredt utover hele året, og det er høy dødelighet blant ungene på grunn av rovdyr som for eksempel store kattedyr.

Kuantiloper

Kuantilope er også kjent som kongoni eller kaama.

Til tross for sin store størrelse og spesielle utseende er det en av de raskeste antilopene, med en hastighet på hele 70 km/t. De er også overraskende elegante til å være et så stort pattedyr.

Disse Serengeti-antilopene er lett gjenkjennelige med sine lange ansikter og bratt skrånende rygger.

De har også brede, sveipende horn, i motsetning til de mer vanlige parallelle hornene til andre antiloper.

Navnet deres kan faktisk oversettes til «tøff okse», og de er i hvert fall motstandsdyktige.

Kuantilopen er ikke kresen og spiser det som er tilgjengelig. Hunnene føder imidlertid bare unger når det er tilgang på mat.

Kuantiloper er rundt 1,5 meter høye ved skulderen og veier mellom 75 og 200 kilo. De lever i organiserte flokker som kan overstige 300 dyr.

Klippespringer

Disse små antilopene er bedårende, og både oppførselen og det søte utseendet gjør at de fleste vil like dem.

Til tross for sitt skjøre utseende er dette hardføre dyr som lever i fjellområdene i Serengeti og ofte i ekstreme temperaturer.

Klippespringere spiser et bredt utvalg av gress og planter som de får det meste av vannbehovet sitt fra.

I likhet med andre dvergantiloper, som dik-dik, danner de monogame par og forsvarer reviret sitt sammen.

Hannene er spesielt årvåkne og står vakt i lengre perioder for å beskytte parets territorium og unger. Dette gjør at hunnen kan ta seg av den enslige kalven.

Unge klippespringere holdes skjult i 2-3 måneder for rovdyr som ørn, og forlater foreldrene når de er ett år gamle.

Buskbukk

Buskbukken er en sky Serengeti-antilope som tilbringer mesteparten av tiden sin i tett vegetasjon.

Den har imidlertid hvite flekker på ørene, beina, halen, haken og halsen, som er de mest bevegelige delene av kroppen. Så hvis du er heldig, kan du få et glimt av den.

Hannene har store spiralformede horn som kan være mellom 25-50 cm lange. De er ikke territorielle og er svært ensomme.

Hunnene har ikke horn og har også en helt annen pels. Mens hannens pels er mørkegrå, er hunnens rødbrun med flere hvite flekker over hele kroppen.

Den største trusselen mot buskbukken er tapet av leveområder som følge av at mennesker legger veier, jordbruk og bosetninger der den lever.

Impala

Impalaen er en annen velkjent antilope fra Serengeti og en av de mest tallrike.

De er mellomstore og svært grasiøse med et lett gjenkjennelig ansikt, som har en hvit flekk over øynene. De har også en svart stripe midt på halen.

Hannene har lyreformede horn med et karakteristisk ringformet utseende, mens hunnene ikke har horn. Impalaer er ekstremt raske løpere og smidige hoppere, og de utnytter begge deler for å unngå rovdyr.

Gjennomsnittshøyden til skulderen er mellom 70-90 cm, og vekten er 40-75 kilo. De beveger seg rundt i flokker med en territoriell hann som gjeter for hunnene.

Hunnene føder én kalv, som bare holder seg i skjul i et par dager før den slutter seg til en flokk med andre unge impalaer.

Oribi

I de nordlige delene av Serengeti finner du oribi, en liten, slank antilope med rødbrun pels og hvit underside.

Den er lett å kjenne igjen på den mørke flekken eller svettekjertelen under ørene.

Hannene har små, spisse horn som er helt rette, mens hunnene ikke har horn. De er egentlig en type dvergantilope med lang hals og lange ben, så de ser nesten ut som gaseller.

Disse antilopene lever i par eller små flokker, men har den laveste utbredelsen i Serengeti, så hvis du tilfeldigvis ser noen, kan du prise deg lykkelig.

Hunnene er litt større enn hannene og er mellom 50 og 75 cm høye. Gjennomsnittsvekten ligger på rundt 14 kilo.

Steinbukk

Steinbukk er en annen liten antilope som kan sees i skogsområdene i det sørvestlige Serengeti og i noen deler av det nordlige området.

Det er en ekstremt vakker antilope med store øyne og ører.

Pelsen er brun med et oransje skjær, og de har en karakteristisk dråpeformet svart flekk over nesen.

Steinbukkene lever av unge planter, løv og blader og kan vandre langt fra vannkilder.

Når de blir truet av et rovdyr, løper steinbukken i sikksakk for å forvirre eller skremme bort forfølgeren. De oppholder seg vanligvis i skyggen på den varmeste delen av dagen.

Steinbukken har et par truende skarpe horn. Hunnene har ingen, men er større enn hannene.

Dik-dik

Disse små, veldig søte antilopene er utbredt i hele Serengeti. De finnes vanligvis i tykk vegetasjon hvor de kan være vanskelige å se på grunn av størrelsen.

De er faktisk de minste antilopene i Serengeti med en høyde på bare 30–40 cm.

Dik-dik-antilopen er ganske stillesittende, men om nødvendig kan de løpe opp til 50 kilometer i timen.

Når et rovdyr nærmer seg, lager hunnen et «dik-dik»-skrik, som har gitt dem navnet sitt. Par holder sammen for livet.

Hannene har små horn som ofte skjules av en liten hårdusk på hodet. De har store øyne som er omgitt av en ring av hvit pels, noe som gjør at de skiller seg ut.

Under hvert øye sitter en duftmarkeringskjertel.

Topi

Topi har en slående likhet med kuantilope, noe som skyldes at de tilhører samme underfamilie.

De har begge kort hals, lange ben og lange ansikter, men topien er mørkere på oversiden av bena. Topien er mellomstor og har en rødbrun pels.

Dette er en svært sosial antilope som kan sees i store mengder på slettene i den østlige delen av Serengeti.

Hannene gjeter grupper av hunner, men den sosiale organiseringen er ganske fleksibel.

Hekkevanene deres er like fleksible. Normalt kalver de bare én gang i året, men hvis det er rikelig med mat, kalver de mer enn én gang. Hvis en hunn føler at det er fare på ferde, kan hun utsette fødselsprosessen.

Gerenuk

Gerenuken er en høy, elegant antilope som ligner mye på en gaselle. Den har en lang, slank hals og slanke lemmer. Alle disse trekkene forklarer hvorfor den også kalles sjiraffgaselle.

Et flatt kileformet hode og store, runde øyne gjør denne grasiøse Serengeti-antilopen enda vakrere.

Hannene er ca. 90–105 cm høye, mens hunnene er litt lavere med en gjennomsnittshøyde på 80–100 cm.

En hannantilope veier mellom 30 og 50 kg, mens de litt mindre hunnantilopene i gjennomsnitt veier mellom 28 og 45 kg.

Når det gjelder farge, har gerenuken en rødbrun rygg og lysere, brunfargede flanker. Innsiden av beina og undersiden av magen er kremfarget, og øynene og munnen er omgitt av hvit pels.

Hunnene har en karakteristisk mørk flekk på kronen, og hannene har lyreformede horn. Den er hovedsakelig aktiv på dagtid, og kan sees når den søker skygge for middagssolen eller spiser på løvverk.

Avsluttende tanker om Serengeti-antilopen

Vi håper du har hatt glede av denne guiden til antilopene i Serengeti som en del av en safariguide til Tanzania.